Kalle sitt julebrev i Kragerø Blad

Hei alle sammen der hjemme,

Jeg heter Kalle, og er en Kragerøgutt som nå bor i Thailand. De av dere som er over 40 husker meg kanskje fra «gamle-dager» da jeg løp rundt i Kragerøs nattåpne gater med troll og OL-fakler. Jeg var med å starte Blindtarmen Skifestival og bringe Munch tilbake til Kragerø. Og jeg introduserte ideen om gondol til Stabbestad, og startet opp golfbanen der ute. Med alt det føles som en livstid siden. Tiden går, og eldre blir vi alle.

Vi må ikke bli for gamle til å leke litt.

Thailand og covid

Her i Thailand er det godt å være gammel. Kanskje spesielt nå i disse merkelige tider med sosial avstand og sykdom. Thailand har vært utrolig flinke til å håndtere smittespredningen. Fra første dag var det masker og temperaturmåling overalt, og alle bidro og var med på dugnaden. Og nå har jo Thailand klart seg veldig bra. Thailand med 70 millioner innbyggere har bare hatt litt over 4000 tilfeller og 60 døde. Her om dagen så jeg en som fikk konstatert feber da han skulle inn på et kjøpesenter i Bangkok. Han måtte pent bli sittende og vente på at spesielt utstyrte folk kom i fulldekket drakt for å teste ham for covid. Og hvis man skal inn i landet må man være i 2 ukers karantene før man slipper inn og deretter fortsette å rapportere temperatur i 2 uker etterpå. Karantenen gjøres på et bredt utvalgt av karantenesteder fra relativt rimelige løsninger til «golf-karantene» på golf-resorter. Thailand tilpasser seg raskt, og karanteneperioden blir kanskje en turistattraksjon i seg selv om ikke så lenge? Og sykehusene er av høy kvalitet med dyktige doktorer. Jeg har selv tatt flere operasjoner på sykehus i Thailand og er meget fornøyd. Jeg har byttet bl.a. ut mitt dårlige kne, og jeg har blitt operert for grå stær.

En hårklipp i hjemmet under covid lockdown.

Turistnæringen har lidd under covid-perioden, men noe av det flotte med Thailand er at folk flest som jobber med turisme har familie på landet som man kan dra hjem til. Og der lever man billig og greit av selvdyrket ris og annen mat. Det er ingen som sulter i Thailand, og man hjelper hverandre. Og til tross for de manglende arbeidsplassene er det ingen økning i kriminalitet eller lignende.

Kanskje mange av dere yngre syntes mange av tiltakene er litt for strenge, men for oss som er kommet litt opp i årene er det godt å bo i et land hvor trygghet er høyt verdsatt og det fortsatt er respekt for eldre.

Kne-operasjon i Thailand. Dette var før covid men på sykehus var det allerede vanlig med maske.

Alderdom ingen hindring

Jeg løper ikke i gatene lenger. Et dårlig kne etter noen marathon for mange satte en stopper for det. Og når jeg først kom til Thailand i år 2000 måtte jeg finne nye måter å mosjonere på. Rulleski ble løsningen. Og i 15 år rullet jeg daglige turer omkring i Thailand. Blant annet gikk en annen Kragerø-gutt; Kjell Isak Sundbø og meg 1000 km på rulleski fra Chiang Rai i nord-Thailand til Pattaya. I løpet av de årene har jeg kalkulert det til at gikk jorden rundt på ski.

Kjell Isak og meg gikk på rulleski fra Chiang Rai til Pattaya.
En tur på stranda i Chumphon
På reise ned Mekong.
På rulleskitrening med lokal ungdom

Så kom nye utfordringer. Jeg mistet synet på det ene øyet. Manglende dybdesyn og litt generell klomsighet gjorde at jeg etter vært også måtte redusere rulleskibruken. Og igjen måtte jeg finne nye måter å holde meg aktiv på.

Padling og turer på stranden ble løsningen. I dag starter jeg hver dag med 1 time på romaskinen, og på ettermiddagen går jeg lange turer på stranden eller tar en padletur. Toppen av padlekarrieren var da min sønn og meg padlet 1000 km ned Mekong. Jeg er spent på hva jeg skal finne på for å mosjonere ved neste korsvei, men er ikke bekymret. Det finnes alltid løsninger og muligheter så lenge man ser konstruktivt på ting, og fokuserer på det positive istedenfor det negative.

Rulleski i Thailand

Men livet er jo mer enn bare trening (i hvert fall litt mer), og siden jeg flyttet fra Kragerø har jeg jo hatt flere prosjekter jeg har jobbet med her nede. Og selv om de ikke alle har blitt de store suksessene – jeg hadde jo blant annet en vanskelig periode når jeg drev business i Pattaya – så tyr jeg til tilsvarende syn som på trening. Hvis man faller litt er det bare å reise seg opp, børste av seg støvet, og se etter nye muligheter. Etter hvert som jeg har blitt eldre har suget mot forretninger falt noe. Det er moro når det står på, men det ender ofte med mas og seriøsitet. Jeg har lyst til å ha noe moro og et mer meningsfullt å fylle dagene med enn å diskutere kroner og øre, opp og ned, rett og galt, osv, osv i årene jeg har foran meg.

Jentene er med på rulleski.
Rulleski i Thailand er Made In Norway

En dag i 2017 kom det noen unge thai-gutter bort til meg. De hadde sett meg på en av mine rulleskiturer og spurte meg om de kunne prøve. Det var starten på en morsom reise som fortsatt pågår. I dag har rulleskisporten i Thailand vokst fra de første to ungdommene til mer enn 10 klubber over hele landet og nasjonale mesterskap med mange deltagere. Noen har t.o.m. deltatt i ungdoms-OL i Lausanne og vært på rulleski-camp i Bø. I 2021 blir rulleski en av grenene under Thailand Games sammen med 50 andre sporter. Og det skal nå bygges et eget rulleskianlegg her hvor jeg nå bor i Chumphon, i sør-Thailand.

Når covid roet seg klarte vi å arrangere det andre nasjale rulleskimesterskapet i Thailand.
Besøk fra Norge. Vi er kjempeglad for å motta brukt utstyr for Norge

Fokuser på det som er viktig

Det er spesielle tider vi lever i. 2020 har vært et spesielt år med covid og uroligheter på mange fronter. Og når man leser avisene er det fort for å bli negativ og pessimistisk til hele verdenssituasjonen. Jeg har bestemt for å konsentrere meg om det og de rundt meg. Der hvor jeg faktisk kan utgjøre en forskjell, og ikke bli for hengt opp i all galskapen aviser og sosiale medier øser ut om den alvorlige situasjonen vi er i.

Jeg ser mange av mine bekjente som blir overveldet av alder og alvor. De er bekymret for å bli eldre og den usikre verdenen vi lever i. Men jeg tenker at det ikke er noe særlig å bekymre seg over. Vi blir alle eldre og eldre. Slik er livet. Og det som jeg leser om i avisene er så veldig, veldig forskjellig fra det jeg ser rundt meg her jeg bor. Jeg tror vi er blitt for mye opptatt av ting som er store og omfattende, og på mange måter langt utenfor vår kontroll. Vi må nok heller fokusere mer på oss selv og omgivelsene rundt oss, og det er det jeg forsøker å gjøre nå. Det er mange mennesker rundt meg som jeg kan hjelpe samtidig som jeg har det gøy med det jeg liker å drive med. Rulleski har gitt mange ungdom i Thailand erfaringer de aldri ellers ville hatt, de lærer viktige ting, får en liten pause fra teknologi og telefoner, og holder seg unna utfordringer med narkotika og alkohol. Jeg tror bestemt at sport er noe som kan brukes for både fysisk og psykisk helse, og for å bidra til sunne holdninger i samfunnet. Og jeg er glad for å kunne bruke meg selv og mine kunnskaper til nytte. De siste par årene har jeg studert masse rundt trening og lært mye nytt og lærerikt. Hadde ikke trodd at jeg fortsatt skulle være så lærevillig i en alder av 75 år.

Jeg tror at det å bli gammel sitter veldig mye i hodene våre, og at det er viktig at vi ikke er redd for å bli gamle, men heller tenke positivt og forblir unge til sinns. Selv ser jeg på megselv som en 25-åring i en 75 år gammel kropp, og selv om kroppen bare blir eldre og eldre så fortsetter jeg å tenke på løsninger og muligheter istedenfor å synke ned i stolen foran TV’en og bli sittende å se bedrøvende på hvordan media forteller oss om alle problemene ute i verden. Slik blir man bare trist av. Nei, vi må nok skru av skjermene våre litt av og til, og se rundt oss i verdenen vi lever i. Jeg kan fortsatt ha et godt liv og være til hjelp og nytte for dem rundt meg, og det er nok det som til syvende og sist gjør verden til en bedre plass.

På landsbygda i Thailand planlegges nytt prosjekt.
Arbeidet med nytt prosjekt er i gang.

Nye prosjekter

Selv om jeg blir eldre så lever jeg livet som jeg har mange, mange år igjen. Og sammen med min sønn og hans venner jobber jeg med enda et prosjekt. Sammen bygger vi et sted hvor jeg skal bo når kroppen min blir enda litt eldre. Det er et sted på landsbygda i Thailand i trygge omgivelser hvor vi dyrker vår egen mat, bidrar i lokalmiljøet, og holder oss aktive og unge med moro og litt utfordringer. Her går vi turer blant risåkrer og frukthager, padler i vår lille innsjø, dyrker og lager vår egen mat, og har hobbyprosjekter gående. Dere finner meg nok der om ikke for lenge, og uansett hvor gammel og skrøpelig denne kroppen da er blitt så finner dere meg smilende og aktiv.

Det bygges både stort og smått på landsbygdprosjektet vårt
Et bad på landsbygda.

Med ønske om at dere alle har en god jul hjemme i Kragerø, og et riktig flott nytt år!

Mvh Kalle

 

Følg Kalle på hans eventyr i Thailand på Facebook: www.facebook.com/adventures.with.kalle

På kayaktur i Mekong

På kayaktur i Mekong

I April 2018 tok far og sønn fatt på 900 km ned Mekong.

Langs mektige Mekong i kayak

Vannet fosser inn i båten, og før vi vet ordet av det sitter vi i vann med flere av våre saker flytende rundt oss. Et lite uoppmerksomt øyeblikk er nok. Til tider virker det rent tilfeldig hvor malstrømmene oppstår og hvordan de beveger seg. Elven skulle visstnok være rolig på denne tiden av året, men dette går unna. Strømninger og virvlinger trekker oss i alle retninger, og er en betraktelig større utfordring enn antatt. Det er bare dag to, og vi har fortsatt 35 km igjen foran oss før vi når dagens stoppested…

Vi befinner oss i nordøst-Thailand, i provinsen Loei, og vi har nettopp startet vår ferd. Det er min 73 år unge far – Kalle Kristensen – sitt siste påfunn, 900 km ned Mekong langs grensen mellom Thailand og Laos, via 7 thailandske provinser, i en oppblåsbar Sea Eagle kayak som skal vise seg å være i minste laget for to glade amatører som oss.

Mekong har enorme variasjoner i vannmasse avhengig av årstid. Vi har valgt tidlig vår for å unngå de enorme kreftene som kommer med snøsmelting i Tibet, og regntid i sørøst Asia – en periode hvor de enorme vannmassene kan danne flodbølger i visse områder. Til tross for vårt valgt viser deg seg at det er til tider utfordrende forhold i elven. Det grunne vannet skaper meget uoversiktlige og vanskelige strømninger som oppstår raskt og beveger seg uforutsigbart rundt i elven. De kan dytte båten til siden eller trekke den inn og da tar båten fort tar inn vann hvis vi ikke er påpasselig med styringen. Vi har hørt vandrehistorier om malstrømmer i Mekong som har slukt de 9 meter lange longtail-båtene, men vi trodde ikke vi skulle møte på noen problemer langs vår rute på denne tiden av året.

Kalle tar seg en hvil etter en røft parti.

Etter en og en halv dag med utfordringer stopper vi og tar en prat med lokale fiskere. Tilbakemeldingene er ikke så oppløftende. Det viser seg at 10 km lenger nede ligger det de kaller «Mekongs raskeste punkt»; Kaeng Djan, og hvor de beryktete malstrømmene herjer. Hele resterende etappe, ca. 35 km, er visstnok full av vanskelige partier som dette. Vi kapitulerer. Vi kødder ikke med Mekong. I en liten landsby får vi skyss videre.

Strømninger på den første delen av reisen var vanskelig å håndtere.
Far og sønn på eventyr.

Mekong sine utfordringer

De kommende dagene viser Mekong seg fra en annen side. Ikke lenger like sinna, ikke like lumsk. Vannet blir dypere og hastighetene betraktelig lavere. Vi er i farvann som passer oss og båten vår bedre. Det er dette vi hadde forutsett. Litt hjelp av elven, men her må det jobbes for å komme frem. Vi får brukt våre fysiske krefter.

Ruten vår på 900 km separerer Laos på venstre bredde, og Isaan (nordøst-Thailand) på høyre bredde. Historisk sett er disse områdene etnisk og kulturelt like, men etter at Frankrike koloniserte Laos begynte seperasjonen mellom de to regionene. Ifølge den Franco-Siamesiske traktaten fra 1926 så går grensen midt i elveløpet, men alle øyer tilhører Laos. Dermed er det visse steder hvor ikke Thailand har store biten av Mekong. Vi har ikke ordnet visum til Laos på forhånd og blir rådet til å være forsiktig med å gå på den venstre bredden. Å holde seg i Thailand skal vise seg å by på problemer ved flere anledninger. På et punkt må vi trekke kayaken 2 km over sandbanker for å holde oss innenfor thailandsk grense.

Verdenssituasjonen påfører Mekong mange utfordringer skal vi oppdage. Vannstanden i Mekong viser seg å være lavere enn tidligere, og alle vi snakker med nevner de samme årsakene. De kinesiske dammene. I praksis kontrollerer Kina det meste av vanntilførsel til hele øst-Asia ved sitt eierskap til de tibetanske fjellområdene hvor øst-Asias elver starter. I Mekong har Kina idag 7 dammer og 20 til underveis. I tillegg finansierer de et hopetall i Laos.

En annen utfordring i Mekong er sandmudring. Både på thai og laotisk side ser vi mye av dette. Årsaken er hovedsakelig det store behovet for betong til konstruksjon. Dette har stor innvirkning på lokalbefolkningen rundt elven og generelt for elvens økosystem. Det forårsaker deriblant økt erodering av landområder og ødeleggelse av habitatet til fisk og annet dyreliv. Begge er ting vi har både selv sett og hørt om fra andre på vår reise.

Som nevnt vår båten vår ikke det beste valget, og vi fikk utfordringer også på de store åpne flatene hvor sterk motvind ga krapp sjø. Nok en gang tar vi inn for mye vann, og må flere ganger inn til land for å tømme.

Det var ikke alltid lett å holde seg i Thailand når erosjon og lav vannstand gjør at thailandsk side gror igjen.
Den massive sandmudringen foregår på store deler av Mekong.

Båten er vekk!

Langs vår ferd bor vi i resorter, hoteller og gjestehus langs elven. Ofte dro vi bare båten opp på land, and tok våre sjanser over natten, men en dag våknet vi til at båten vår var vekk. Noen har tatt den. Etter litt møtevirksomhet og diskusjon med hverandre og hotellpersonalet tar vi en kaffe og vurderer våre videre muligheter. Ny båt? Longtail? Kansellere? Vi bestemmer oss ihvertfall for å informere lokalt politi. Hotellet ringer for oss.

Etter kort tid står to bevæpna politimenn foran oss i hotellobbyen; «You missing boat?»

Vi blir med de to betjentene ut fra hotellet og rett rundt hjørnet er det en liten stasjon. På gresset foran stasjonen ligger båt og alt utstyr.

Det viser seg at politiet har sett båten i nattemørket og tatt den med til stasjonen for å passe på den. De var redd noen ville ta den der den lå. Vi takker og takker, og gleder oss over at vi kan fortsette reisen. Vi henger litt med politikara på stasjonen. Deretter blir tre mann med å kjøre oss ned til elven lenger fremme, og vinker oss avgårde videre!

Alle bruker elven. Fra lokale fiskere til strømforsyning fra Laos til sandmudring.
«You missing boat?» Lokalt politi tok godt vare på oss.

Avslutning

Etter den røffe starten på ferden – ca. 100 km – er de neste 620 km relativt rolige med få stryk. Etter å ha jobbet godt i 15 dager nærmer vi oss nye utfordringer. De siste 180 km tar elven seg opp igjen i styrke og hastighet, og ved mange anledninger komme vi til å bli tvunget til å gå på laotisk side.  Underveis spør og graver vi for informasjon av fiskere og andre lokale langs elven. Tilbakemeldingene er ikke så oppløftende. Stryk og malstrømmer, og flere «gjengrodde» områder som gjør at vi blir nødt til å passere langs Laos. Hva om noe skjer mens vi er ulovlig der?

 

Etter flere samtaler bestemmer vi oss for å gi oss her. Vi er fornøyde, og føler vi har fått hva vi var ute etter. Kanskje med litt mer erfaring, en bedre båt og et gyldig visum til Laos er det verdt å prøve seg videre ved en senere anledning … Er jo et rush nedover stryk og manøvrerende mellom malstrømmer, men ikke for oss denne gangen. Vi har for mye respekt for Mekong til det.

Vi traff mye hyggelige mennesker langs ferden. Disse guttene var spesielt begeistret for et par norske lekekamerater.
En rolig ettermiddag på en resort over Mekong.

Kalle mimrer: Prinsessebesøk på Nordic Garden


Kalle mimrer: Prinsessebesøk på Nordic Garden

I 2002 fikk jeg æren av å møte Prinsesse Bhansawali Kittiyakorn. Min business-partner Thor-Olaf og meg var fortsatt i start-perioden av Nordic Garden, og var aktive med å skape kontakter med alt fra politi til skreddere, og via en av våre nye kontakter skulle vi snart å få kongelig bekjentskap.

Skredderen med kongelig bekjentskap

Noen hundre meter vekk fra Nordic Garden var det en kongelig residens hvor forskjellige medlemmer av kongefamilien besøkte en gang iblant. Når det var besøk merket vi det godt fordi mange av gatene og veiene i nærområdet var da strengt kontrollert og til tider også stengt.

Det hadde seg slik at vi samarbeidet med et par thai-indiske skreddere på den tiden, og det var i en tilfeldig samtale med dem at Thor-Olaf nevnte at det hadde vært moro å være på besøk nede i det «kongelige sommerhuset». Overrasket var vi da skredderen så oss rett i ansiktet og sa «det er ingen problem! Det kan vi ordne!». Det viste seg skreddervennene våre var hadde høyere kontakter enn vi ante, og før vi viste ordet av det hadde vi fått en offisiell invitasjon til å treffe Hennes Høyhet, Prinsesse Bhansawali Kittiyakorn i hennes «palace» i nabolaget.

Prinsessebesøk på Nordic Garden.
Nordic Hill.
Kalle & Thor Olaf.

På besøk hos prinsessen

Prinsesse Bhansawali Kittiyakorn, født i 1930, er oldebarnet til den mest kjente thailandske kongen, Kong Rama V. Hun er også moren til Prinsesse Soamsawali som tidligere var gift med den nåværende kongen, Kong Rama X. Prinsesse Bhansawali døde i mars 2004, under to år etter vi traff henne første gang.

Vi besvarte invitasjonen og fikk deretter besøk av prinsessens adjutant som ga oss en gjennomgang i kongelig etikette. Vi ble nøye informert av hvordan vi skulle oppføre oss. Alt fra hva vi kunne gjøre, hva vi måtte gjøre, og hva vi absolutt ikke måtte finne på å gjøre. Deriblant å alltid referere til prinsessen som «Your Highness».

Vi måtte jo ha med en gave ned til prinsessen. Og det hadde seg slik at vi var i ferd må fått støpt mange Munch-statuetter som vi planla å bruke til å promotere Kragerø på et senere tidspunkt, og tenkte at en slik statuett forgyllet i gull måtte være en flott gave til en thailandsk prinsesse. Gaven, og besøket, var en suksess. Prinsessen kjente godt til både Munch, de fleste andre europeiske kunstnere, og alt av vesentlig europeisk historie. En meget oppegående dame som snakket både fransk, tysk og engelsk.

Hun kjente også godt til vestlig musikk. Hun kunne tekster til et mangfold av sanger, og endte med å ha en liten karaoke-opptreden for oss. Men bortsett fra at hun kunne sang-tekstene så imponerte hun ikke veldig med sine musikalske talenter. På slutten av et vellykket besøk i palasset så inviterte vi smilende prinsessen på en norsk middag på lille, rare Nordic Garden. Vi hadde ingen forventninger om at hun skulle takke ja, og vi ble begge litt satt ut da vi overraskende vi ja til innbydelsen. Prinsessen hadde tydeligvis hadde en trivelig aften sammen med oss. Datoen ble besluttet og Thor-Olaf og meg startet forberedelsene.

Prinsessen på Nordic Garden

Noen dager før besøket kom nok en gang adjutanten på besøk. Denne gangen ble det og nøye forklart ovenfor vår betjening hvordan de skulle oppføre seg. At de måtte ned på kne og servere mat og drikke nedenfra og opp, og «vaie» på riktig måte og bruke korrekte ord. Det har seg nemlig slik at det finnes en stor mengde av egne ord som beskriver de kongelige og deres oppførsel. F.eks finnes det forskjellige ord for «å spise» og for «å snakke» på thai for vanlige dødelige og adel. Alt dette måtte våre ansatte grundig forholde seg til, og ingen av oss måtte for all del berøre henne på noen måte. Vi måtte vaie, ikke håndhilse. Våre ansatte var grundig bekymret før denne store dagen.

En annen ting vi hadde forberedt denne dagen var at vi hadde invitert vår venn John-Alf «Johnna» Hærum til å ta bilder og skrive en liten artikkel om besøket. Nedenfor kan dere se artikkelen og bildene han senere skrev for Viking magasinet.

Som dere kan lese fra «Johnna» sin artikkel var det et vellykket besøk, men helt uten dramatikk var det ikke. Vi hadde dekt på til 10 personer. Prinsessen og hennes følge av adjutanter, politisjefer og sikkerhetsfolk, og så var det plass til Thor-Olaf og meg. Thor-Olaf satt ikke mye stille. Han var i superslag og fikset det meste, slik han som oftest gjorde på den tiden.

“Up to you Bhansawali”

Vi hadde fått streng beskjed på forhånd om at alt måtte være unnagjort i løpet av 1 time, og vi var veldig opptatt av å holde oss til programmet. Noe Thor-Olaf fikset elegant. Men når tiden nærmet seg og deretter passerte timen begynte adjutanten å hinte til at det var tid til å forlate, men prinsessen ble sittende, og vi tok både ett og to små akevittglass til. Jeg kjørte på i kjent stil og etterhvert kom vi inn på å prate om Kong Rama V sitt besøk i Norge i 1907 (1911 er feil i artikkelen fra Johnna). Hun kjente godt til mange detaljer fra besøket og vi snakket ivei mens adjutanten kikket på klokka, og sikkerhetsfolka begynte å bli utålmodig. Prinsessen ble sittende, og vi begynte vel begge å bli litt «småvimsete». Ettersom somtalen dreide seg rundt Norge spurte Thor-Olaf prinsessen om hun kunne tenke seg å gå i sin oldefar sine fotspor å besøke Norge. Hun svarte bekreftende at det ville hun gjerne, og spurte oss retur «når kunne det passe?». Det var da det brøyt ut av meg «up to you Bhansawali» og dunket henne i skulderen så hele damen ristet i flere sekunder etterpå. Til tross for at jeg hadde fått mer enn et par akevitt innabords husker jeg hele situasjonen klart og tydelig. Mens Prinsessens store kropp rister ser jeg adjutanten holde seg for øynene, sikkerhetsfolka stirrer brydd ut i luften, og ansatte måper forskrekket. Thor-Olaf reagerer forskrekket. «Nå har du gjort skandale! Dette blir slutten på Nordic. Dette er skandale!». Men det ble ingen skandale. Prinsessen, som den eneste i lokalet, smilte lurt og ble sittende i 45 minutter til etter det før hun fikk summet seg, og følget kom seg av gårde, men ikke før hun hadde fått invitert oss på tur til hennes palass i Korat. Men den turen er en helt annen historie.

          Følg oss på Facebook!