Hei på dere alle venner og bekjente der oppe i nord!
Julen nærmer seg og jeg sitter på landsbygda i nordøst-Thailand og tenker på hva jeg skal fortelle dere om året som er gått. Klokken er 5.30 om morgenen og ute er det fortsatt kaldt og mørkt … relativt sett … Litt under 20 grader er det. Jeg liker disse morgentimene for meg selv hvor jeg kan oppdatere meg litt på hva som skjer der hjemme hos dere og rundt om i resten av verden. Det siste året har det jo fortsatt stort sett gått i denne pandemien vi er inne i. Men må si at jeg begynner å bli ganske lei av det hele nå – og det regner jeg med at dere er også – men vi kommer jo ikke bort fra å nevne dette som påvirker livene våre så sterkt.
Covid i Thailand
Thailand har generelt vært veldig flinke med praktiske tiltak for å håndtere situasjonen og var lenge etter av de stedene i verden med minst smitte. Men vaksinering drøyde ut og det tok ganske lang tid før man fikk skikkelig organisert dette. I slutten av juni når man endelig begynte å komme i gang med vaksineringen for fullt kom det også et oppbluss i tilfeller. Det toppet seg i midten av august. Men derfra har det vært en jevn nedgang i tilfeller, og nå er det veldig greit her igjen og 71% av befolkningen er vaksinert. I det store og det hele har Thailand klart seg veldig bra og er langt, langt nede på listene over dødsfall per befolkning (rundt 300 per 1 mill.).
Jeg ble selv vaksinert i august, og er nå i besittelse av et vaksinepass som jeg bruker aktivt når jeg beveger meg rundt omkring i Thailand. Masken må på og vaksinepasset må frem. Støtt og stadig. Men vi tilpasser oss jo de rareste av ting, og etter hvert er det hele blitt rutine og greit.
For de som planlegger en tur i 2022 så er det ikke noe mer å bekymre seg for her enn andre steder. Thailand har f.eks. klart seg mye bedre og har betraktelig mindre covid enn land som Spania. Så det er bare å komme, men man må jo forberede seg på stadig endrende regler og restriksjoner som vi er blitt vante med det siste halvannet året. I november hadde jeg flere venner på besøk. De var igjennom en papirmølle for å få alt i orden i forkant av reisen, men når de først kom seg ned hit var det kun 1 dag på karantenehotell og deretter fritt fram. Men ting endrer seg jo stadig, og etter omikron-viruset også kom på banen er det kanskje endringer igjen.
Farfar
Kanskje det mest spennende som har skjedd meg det siste året har skjedd i Kragerø. Jeg har blitt farfar. Jeg har egentlig aldri vært noen særlig opptatt av slikt. Og jeg trodde heller ikke det skulle være noe spesielt når jeg hørte om det, men nå som det har gått en del måneder så må jeg si at å bli farfar har vært et veldig morsomt tilskudd til hverdagen. Jeg får nesten daglige videosnutter fra min sønn i Norge og får følge med på mitt barnebarns utvikling. Og det har vært overraskende gøy. Nå gjelder det bare at denne covid-tiden går over slik at vi kan få ham ned til Thailand og satt på ham rulleskiene til farfar.
Rulleski
Jeg jobber fortsatt aktivt med mine thailandske rulleskiløpere. Og vi har hatt mange fine planer for rulleski – både i 2020 og i året som gikk. Men det meste har blitt med planene. Ting har blitt utsatt og endret utallige ganger grunnet denne pandemien vår. Det har vært til tider rett så frustrerende. Vi skulle være med i Thailand Games, det skulle arrangeres flere nasjonale mesterskap og treningsleirer, og vi skulle på turer til både Norge og andre land med våre utøvere. Men gang på gang på gang har det blitt utsettelser og kanselleringer.
Dumme Thai’er og klagende faranger
Det er ikke så greit å planlegge ting i disse merkelige tider. Andre «faranger» (vestlige mennesker i Thailand) jeg snakker med syter og klager over alt sammen. Ikke kan de ditt og ikke kan de tatt, restriksjonene er overdrevne, og alt er bare tull og tøys, sier de. Jeg hører på dem, kjenner meg igjen i frustrasjonen, og på mange måter enig i det meste de sier. Ingenting lar seg planlegge eller kontrollere, og bare en tur på butikken så er det maske, temperaturmåling og innsjekking. Men så ser jeg på Thaiene rundt meg. Og så slår det meg at de stort sett ikke klager over noe som helst av det som skjer rundt oss. De tilpasser seg og kommer seg videre med livene sine. «Mai pen rai» sier de – et slags «never mind» – og så smiler de og ler litt, og fortsetter dagen. Og så er de ikke nødvendigvis så opptatt av å følge ALLE reglene, men de største og viktigste følger de nøye. Maske på alltid, men kanskje ikke måle temperaturen hver gang man går på 7-Eleven. De tilpasser seg, og livet går smilende videre.
Det virker som det stort sett er oss faranger som klager og syter, og har så sterke bastante meninger om ting. Tidligere tenkte jeg gjerne at man da ikke bare finne seg i alt. Må jo stå litt på og ha meninger om ting. Ting må utvikles og forbedres. Vi må forbedre effektivitet, ha høyere avkastning, og raskere resultater. Vi må opp og fram. Over 20 år i Thailand er det overraskende få Thaier jeg har møtt som tenker slik. De aller fleste er fornøyd med hva de har og slik det er så lenge de ikke lider. Har de gode trygge omgivelser og litt god mat å spise så trenger de ikke at det skjer så mye.
Under covid-perioden vi har vært igjennom har Thailand kanskje klart seg så godt som de har nettopp fordi de så enkelt tilpasser seg og er så flinke til å gjøre «ingenting». Det er nok av folk som ser litt ned på denne «dumme» holdningen til disse Thaiene, men etterhvert som jeg har blitt litt eldre så begynner jeg å lure på om vi ikke kanskje har litt å lære av denne «dumheten».
Munkeliv
Selv er jeg en aktiv mann, og det går nok aldri for meg å leve helt som en Thai som trives greit med minimalt av input, men jeg tenker ofte litt på hva jeg kan lære av dem for å litt enklere slippe unna den irritasjonen og uroen jeg føler når ting ikke går helt som jeg planlegger og ønsker. Oppe i nordøst-Thailand hvor sønnen min bor er det et tempel med utenlandske buddhist-munker. Der bor det folk fra hele verden som har flyttet til Thailand for å være munker, og mange av de har vært der i veldig mange år. Jeg snakket med en jeg traff på dette tempelet for ikke så alt for lenge siden, og spurte om hvorfor man er munk og hva munker egentlig driver med.
Han fortalte meg at folk flest er veldig opptatt av sine ytre fysiske liv. Vi er opptatt av eiendeler og opplevelser, karrierer og kjærlighet, underholdning og moro, og så videre, og så videre. Vi lever livene våre jagende etter ting vi har lyst på, og hvis vi får tak i dem blir vi «belønnet med lykke». Tror vi i hvert fall. Munken mente at dette jaget ikke slutter. Så snart vi får tak i noe må vi finne noe nytt og jakte på. Og slik lever vi livene våre løpende etter det ene og deretter det andre. Jeg kjente meg igjen …
Han fortalte videre at vi også må huske på at livene våre består også av indre ting, og at han var munk fordi han søkte en mer permanent tilfredsstillelse som ikke var avhengig av ytre forhold. En slags indre ro som er der uavhengig av hva som skjer rundt oss. Og så nevnte han meditasjon som et verktøy han bruke for å oppnå dette.
Ja sa til ham som riktig er, at jeg trenger et aktivt liv og mål å jobbe mot, og at munkelivet ikke er for meg. Han smilte og sa til meg at han forsto, men husk … «If you get what you want that is good, if you don’t get what you want that is also good». Med andre ord var rådet at vi kan lære å være fornøyde uansett om vi taper eller vinner, om ting går etter planen eller skjærer seg. Vi trenger ikke la disse ytre faktorer gjøre oss nedfor og lei når ting ikke går vår vei. Og vi trenger ikke syte og klage og være misfornøyde med alle problemene og utfordringene covid skaper for oss. Jeg prøver å tenke litt mer slik som dette, men jeg rister da fortsatt frustrert på hodet når jeg leser avisene innimellom. Det er ingen lett øvelse å unngå og la disse ytre faktorene gjøre meg irritert, men jeg forsøker. Og selv om jeg ikke helt får det til så forstår jeg litt bedre denne balansen man snakker om.
Landsbyprosjektet vårt
Covid’en førte til at jeg var i nordøst-Thailand over flere lengre perioder i året som gikk. Og jeg fikk anledning til å følge utviklingen av landsbyprosjektet vårt litt nærmere. Det er min sønn Tom og hans venner som styrer med det meste, og som har holdt på der oppe i flere år med gårdsbruk og gradvis utvikling. Jeg var ikke spesielt interessert de første årene, og tenkte mitt om hele prosjektet, men ettersom tiden har gått og jeg har fått anledning til å tilbringe mer tid der har jeg gradvis blitt mer positiv til hele konseptet, og ideene har begynt å strømme ut av hodet mitt. Jeg ser for meg langbord og moro med venner og bekjente, stort snekkerverksted, sykkelturer mellom risåkerne, padleturer på innsjøen, matlaging med thai-kokker, eksotiske frukter og økologiske grønnsakshager, rulleskitrening med ungdom, fester med lokalbefolkningen, og norsk vintersport på tv-skjermen. Ideene renner ut av og meg, og jeg blir rett så utålmodig. «Kan vi ikke få opp farten her» tenker jeg en gang iblant, men jeg roer meg ned og tilpasser meg min sønn og hans venner tempo. De er opptatt av å gjøre det grundig og skikkelig, og å lære av prosessen. Og med tanke på hvordan mine prosjekter ofte har gått rett til himmels for deretter å kræsje rett ned igjen så har han kanskje et poeng. Men få opp farten litt da i hvert fall Tom. Vi må jo ha noe å vise frem når covid’en endelig roer seg ned noe, og vi kan få besøk fra Norge igjen. Det gleder jeg meg veldig til.
I mellomtiden ønsker jeg dere alle en riktig god jul og et flott smittefritt 2022!
Mange hilsninger fra Kalle K i Thailand
